Selv etter vellykket fremføring av et abstrakt på ISICEM-konferansen i Brussel, har artikkel som fulgte blitt avvist av fire forskjellige tidsskrifter. Med dette har det kommet nyttig erfaring som vanskelig skaffes på annet vis. Jeg har fått erfare konsekvensene av å være beruset på ambisjoner, hensiktløsheten av å være opptatt av hva andre tenker og å verdsette motgangen jeg har møtt på.
Beruset på ambisjoner
Jeg ble forelsket i mitt eget arbeid og beruset på ambisjoner.
Jeg hadde resultatene klare allerede for ett år siden. Før jeg diskuterte de med veilederne visste jeg ikke om de i det hele tatt var publiserbare. Etter deres positive tilbakemeldingrer begynte jeg å skrive artikkelen. Underveis sammenlignet jeg meg selv med publiserte artikler fra gode tidsskrifter og syntes artikkelen min var vel så bra – om ikke bedre. Jeg fantaserte om ringvirkningene til mitt eget arbeid, og holdningen min gikk fra «er dette publiserbart?» til «dette er revolusjonerende bra».
Konsekvensene for altfor høye ambisjoner var at jeg sendte til svært gode tidsskrifter, ble avvist og skuffet. De første tre avvisningene var fra Critical Care, Annals of Intensive Care og CHEST. Den fjerde innsendingen tenkte jeg var en nokså sikker sak: jeg sendte inn til CHEST Critical Care, et splitter nytt søstertidsskrift fra CHEST uten noe rennomé. Jeg tenkte de sikkert ville ta noe så kult som automatisk overvåking av venstre ventrikkelfunksjon. Da avvisningen kom fra de også, begynte jeg å tvile. Jeg var tilbake til «er dette publiserbart?».
Ved første øyekast fremstår de ubehagelige emosjonene som en straff fordi jeg gjorde noe feil med å sikte høyt. Etter nøyere undersøkelse er det ikke fordi jeg gjorde noe feil, men fordi jeg gjorde det med feil holding. Jeg hadde for høye forventninger og var for grådig etter oppnåelser. Disse tingene har jeg ingen kontroll over og de fører meg i feil retning, men skulle jeg fått sjansen, hadde jeg gjort det samme igjen, bare med en annen holdning. Det er ikke bare hva man gjør, men også hvordan man gjør det. Jeg kan ikke spå hvordan forskningsmiljøet vil reagere. Den eneste måten å finne ut er å prøve seg fram. Det jeg kan, derimot, er å styre forventninger og jag etter oppnåelser under innsendingene. Jeg kan se på det hele som en prosess – uavhengig av resultatene. En prosess som til slutt fører artikkelen dit den fortjener å havne, og en prosess som jeg vil lære mye ifra.
Hva andre tenker
Noen tilbakemeldinger kritiserte artikkelens grunnpremisser. Noen mente det ikke var behov for bedre overvåking av venstre ventrikkelfunksjon, ingen behov for raskere, kvantitative målinger, og at resultatet på artikkelen faktisk viste at autoMAPSE ikke duger.
Slike tilbakemeldinger vekker mer tvil, men skryt fra folkemasssen er nødvendigvis en negativ ting. Folkemassen er lat, egoistisk og grådig, den forstår ikke, bryr seg ikke og ønsker ikke endring. Å søke skryt fra folkemassen betyr at man samtidig oppfyller disse udydgige kvalitetene. Som Kuhn sa, så er folk ikke interesserte i paradigmeskifter. Folkemassen motsetter seg ting som endrer hverdagen for mye. Hvor mye publiseres det ikke om væsketerapi eller strain-ekko, stoff som ekspanderer etablerte aspekter? For store endringer eller for sterke påstander krever sterkere, bedre og mer robuste resultater. Slike resultater har jeg ikke.
I avviste versjoner har jeg hevdet at autoMAPSE kunne revolusjonere ekkokardiografi, hemodynamisk monitorering ved å gjøre venstre ventrikkel funksjon om til et vitalparameter. Dette var nok for pompøst og sto ikke til det resultatene egentlig viste. Igjen, en konsekvens av å være beruset på ambisjoner. I revidert versjon er resultatene presenter ærligere, og med flere knagger til reviewerne å henge kunnskapen på.
Mange kloke mennesker har advart mot skryt fra folkemassen:
Epictetus: «Who are these people whose admiration you seek? Aren’t they the ones you are used to describing as mad? Well, then, is that what you want – To be admired by lunatics?»
Confucius: «[…] Only if all good people in the village likes him and all the bad people in the village hates him can he be called a virtuous man.»
Seneca: «How foolish one must be to leave the lecture hall gratified by the applause of the ignorant! Why do you take pleasure in praise from those you cannot praise yourself?»
Marcus Aurelius: «Keep constantly in mind who these people are whose admiration you seek, and what guiding principles they have. Then you will not blame them when they carelessly offend you; and you will have no further wish for their approval once you look into the sources of their motives and opinions.»
Slike ord trøster og motiverer i fortvilte situasjoner.
Det skal være motgang
Ingen ønsker egentlig å ha det enkelt, og motgang betyr at jeg utfordres. Som når jeg får fjelltur, ønsker jeg bratte bakker og luftige partier. Jeg ønsker ikke bli fraktet til toppen uten rettferdig motgang. På samme vis ønsker jeg ikke at tidsskriftene bare skal akseptere artikkelen min uten videre; jeg ønsker rettferdig motgang her óg. Motgang er nødvendig for å vite hva man er god for.
You would come to know a ship’s pilot in a storm and a soldier in the line of battle.
Seneca, On Providence
… og er ikke ferdigheten til å håndtere motgang, diskomfort og lidelse den ultimate ferdigheten å mestre?
Man må likevel være trent. For nybegynnere er selv den minste motgang en stopper. Kun ved å lide gjennom motgang kan en trenes i å håndtere motgang. Eksponering alene er heller ikke nok. Som mestring av enhver ferdighet kreves det målrettet og fokusert trening. Dermed er motgang en god ting: uten motgang får jeg ikke muligheten til trening, og uten trening blir jeg satt ut av alskens ting. Likedan skal man passe seg for komfort og enkle løsninger. Det gjør deg lat og svekker evnen for å håndtere motgang og lidelse, og lidelse vil alltid komme.
Jeg gjør meg klar til innsending til det femte tidsskriftet, men denne gangen litt mindre opptatt av oppnåelser og at andre skal like den, og mer fokusert på å trene på å håndtere motgangen.
