Klarer du å være motivert i perioder uten fremgang? Ambisiøse prosjekter, f.eks PhD-prosjektet mitt, har lange tidslinjer hvor fremgang ofte er usynlig. Jeg møter motstand og tvil stadig vekk. Hvis dette får overmanne meg, så stopper fremgangen enda mer. Fremgang gir motivasjon, og motivasjon driver fremgang. Hva gjør man dersom man ikke ser fremgang og motivasjonen taper seg?
Jeg har funnet en måte å motvirke denne negative spiralen: jeg kan ikke å snu spiralen, men jeg klarer å komme meg ut av den. Metoden er hentet fra buddhisme og stoisk filosofi.
Problemet er stillstand i reisen mot PhDen, og dette er demotiverende. Stillstanden skyldes ytre faktorer som jeg ikke kan styre. Med andre ord kan jeg ikke snu spiralen. Likevel kan jeg komme meg ut: ved å gi slipp på målet om PhD – uten å resignere.
Dette er mulig fordi målet om å få en PhD er i seg selv ubetydelig; ingenting skjer etter at målet er nådd. Grunnen til at jeg gjør prosjektet er ferdighetene og ekspertisen som følger med. Disse kan jeg gjøre noe med, her og nå, uavhengig av fremgang i prosjektet.
For eksempel: for å få en PhD må jeg publisere artikler. Akkurat nå får jeg ikke gjort noe med dette. Hver gang jeg tenker på at jeg må publisere artikler får jeg angst. Det jeg derimot får gjort her og nå, er å øve på skriveferdighetene mine. Denne ferdigheten er verdifull og nyttig, uavhengig av å publiserte forskningsartikler.
Hvordan kan jeg oppnå noe dersom jeg ikke er målrettet? Poenget er å fokusere på hva du kan gjøre her og nå. Hvordan kan dette ikke føre til oppnåelser? Å gi slipp på å være opptatt av resultater betyr ikke at du skal være passiv.
Målets funksjon er å sette kursen for våre handlinger; målet i seg selv er kun et hjelpemiddel. Det ligger ingenting i den andre enden. Dette er åpenbart når man ser på andre erfaringer fra eget liv: studiet, jobben, idrett, reiser osv.
Fra dette perspektivet er det åpenbart at det å fokusere på her og nå er viktigere enn fremdriften mot fremtidige resultater. Alle handlinger er ferdigheter som kan forbedres gjennom øvelse. Noen ferdigheter er mer synlige, som for eksempel å gjøre ekkokardiografi eller å stikke venflon. Dette fører til at vi glemmer at ferdigheter kan være usynelige også, som å beholde sinnsro ved motgang, å være tålmodig når andre irriterer eller å være mindre selvopptatt. For meg er de viktigste ferdighetene ikke relatert til verken legelivet eller forskning.
Med så mange viktige ferdigheter å fokusere på klarer jeg å løsrive meg fra den negative spiralen, selv i perioder hvor fremgang ikke er å se.
